Blant jegere er nord-norske hareøyer et kjent begrep. Her vasser man i hare. På de revefrie øyene har det lille dyret fått lov til å formere seg uhindret - og ivrige jegere har gnidd seg i hendene.
De ivrigste har sogar prøvd seg med hund. Det fortelles om en slik jakt, at hunden ble så forvirret av harene som spratt opp over alt, at den til slutt nektet å jage.
Selv om utsatte øyharer har fått lov til å formere seg fritt, uten naturlige fiender, har naturen likevel ordnet det på sin måte. Mange av øypopulasjonen har opplevd sykdommer grunnet innavl.
Mest kjent er vel harepesten (Tularemi) som også kan smitte til mennesker.
Da haren ble satt ut på Arnøya, muligens en gang på 60-tallet, var det kanskje med håp om å øke jaktmulighetene på øya. Men så gikk det som det måtte gå: Haremor og harefar formerte seg. Ikke bare en gang, men mange, mange. Harepus erobret øya - til glede for ivrige harejeger, men til enorme frustrasjon for alle hageeiere. Hver vår og sommer gjorde den stadig økende harebestanden reint bord.
Noen så også sitt snitt til å tjene noen kroner. Det fortelles om jeger som fyllte traktorhengere med hare som ble solgt til vilthandlere lenger sør. Så kom pesten. Over store deler av øya forsvant etterhvert harene. Bare de sterkeste overlevde.
I dag har harebestanden på Arnøya tatt seg opp igjen, men ikke alle deler av øya er like tett besatt. Fortsatt skaper den frustrasjon blant hageeiere, som helst så at det langørede dyret forsvant.
Da er nok jegerne som besøker øya mer fornøyd, ikke minst kongeørna, som i enkelte revir ser ut til å ha spesialisert seg på hare.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar