Noen hater måker

Hva har måsen, kirkeklokkene og hurtigruta

felles?

Jeg greier ikke alle lydene, spesielt ikke de lydene som egentlig alltid har vært her, men som jeg nå har begynt å legge merke til/irritere meg over. Kirkeklokkenes kiming en tidlig søndag morgen (skulle liksom prøve å få sove litt lenger på fridagen). Hurtigrutas tuting når den siger inn vågen (vil gjerne ha hurtigruta, men den trenger vel ikke bråke slik). Måsens våryre skrik ved første glimt av en annen årstid i februar – naturen er vakker, men vekk med alt jeg ikke liker/har bestemt meg for ikke å like.

”Jeg hater måker”, det sa forfatter og visesanger Odd Børretzen.

Nei, ærlig talt! Jeg verken hater eller misliker måsen. Den høre jo til her på øya.

Det ville jo vært rart med en kyst uten måseskrik. Og skremmende!
Måsen er indikatoren på at det er liv i havet.  En kyst, et hav, uten måse og måseskrik
ville være en død kyst.
Det kan så være at høye måseskrik høres godt i vår- og sommernatta, holder oss våken
- og til tider irriterer oss voldsomt. Men skal vi være ærlige, vil vi nok overleve og til og med sove godt, om vi slutta å irritere oss over naturens lyder.
Vi kan i verste fall ta forholdsregler i form av ”sov i ro” i ørene, eller kanskje lukke vinduet.
Det hele handler vel mest om vår evne til å akseptere og glede oss over at det er naturens lyder vi hører, og ikke dundrende maskinstøy.

Måsen er faktisk en karakter i fugleverdenen. Se bare på bildene under.
Her snakker vi om natur som tilpasser sin skjønnhet.
Gråmåsen har til og med glimt i øyet.